Holmqvist, Karin Brunk: Rapsgubbene.
Silke 2010.
269s.

Karin Brunk Holmqvist skriver fra den svenske landsbygda. Hovedpersonene er eldre mennesker. Hun har gitt ut 9 romaner, men bare 2 av disse er så langt oversatt til norsk.

Det å skrive om eldre mennesker, er et bevisst valg.
Av yrke er forfatteren sosionom. Hun har jobbet mye ute i felten, og funnet inspirasjon til skrivingen der. I jobben har hun truffet mennesketyper hun ønsker å trekke fram.
Det er hverdagsskildringen som står i sentrum for hennes forfatterskap. Konfliktene oppstår i møtet mellom det tradisjonelle og det moderne.
Bøkene er også fulle av lun humor.
Forfatteren selv presiserer at bøkene hennes er enkle hverdagsbeksrivelser, skrevet i et langsomt tempo. I stedet for action, får leseren anledning til å fordype seg i karakterene, og få et forhold til dem.

I ”Rapsgubbene” møter vi brødrene Albert og Henning, to gamle gubber som er enige i det meste.
Brødrenes mor Blenda var en markant kvinneskikkelse. Fremdeles husker de henne, og lever etter hennes regler. Det kommer ofte uttalelser som: ”Det hadde ikke mamma likt”, eller: ”Hva ville mamma gjort?” Dersom de dropper å vaske seg i ørene, eller om de legger seg med klærne på, hører de straks hennes strenge stemme i hodet, og skynder seg å gjøre det de innerst inne vet hun mener er det rette. Likevel er de noen luringer, og en del av reglene synes de det er greiest å ignorere.

De lever stille og rolig i et gammeldags hus i nærheten av barndomshjemmet. Det er derfor helt naturlig at de følger med i det som skjer med den gamle gården. Den blir kjøpt av en stiftelse, og skal bygges om til et behandlingshjem for kvinnelige rusmisbrukere. Hele bygda, inklusive brødrene, er svært skeptiske til dette. Det er imidlertid ikke noe å legge skjul på at bygdas mannlige innbyggere er veldig opptatt av når kvinnene skal komme til bygda.
Etter å ha lest mor Blendas gamle dagbok, får de vite at hennes store drøm var å ta seg av noen nabokvinner med alkoholproblemer og deres barn. Dette gir dem noe å tenke på. Kanskje er ikke det som er i ferd med å skje så helt galt likevel?
Brødrene blir invitert til gården, og forholdet til klientene blir etter hvert helt greit.

Beskrivelsen av måten brødrene lever på, er svært detaljert. Av og til er den så virkelighetstro at det blir nesten for mye av det gode.
Gubbene er godt likt på hjemstedet. Bygda har sitt gods og en godseier. Faren jobbet på godset, og brødrene har småjobber hos den nåværende godseieren.
Skildringen av en jobb de har som ryddegutter i et selskap er bare helt fornøyelig. Kledd i kjole- og hvitt sjarmerer de alle gjestene, og de er svært stolte av seg selv.

Bak huset ligger rapsåkrene. Her tråkker gubbene rundt og rundt, mens de spytter snus og følger med på hva som skjer med barndomshjemmet. Dette fører til at åkeren tråkkes ned i et spesielt mønster. Kantene rundt blir helt brune. To helikopterflygende politibetjenter oppdager dette, og lurer på hva det kan være. Etter hvert oppstår det rykter om at en UFO har landet, og at romvesener har vært påbesøk i bygda. Journalister fra hele verden kommer på besøk, og eksperter og forskere følger etter.

Brødrenes første reaksjon er: Dette ville ikke mor ha likt

Resten av boka må bare oppleves!