Olsson, Linda
Din godhet
Vigmostad Bjørke 2012
277s.




Helt fra de første sidene aner man at en historie fra fortiden vil bli rullet opp. Nysgjerrigheten ble for mitt vedkommende vekket helt fra de første sidene. Marion Flint, utdannet og halvt praktiserende lege har slått seg ned på en strand på New Zealand. Livet hennes er enkelt, og jeg må innrømme at jeg ble minnet om Hamsuns Isak Selvanrå under lesningen av Linda Olssons skildringer av legens primitive liv. Marion bodde opprinnelig i Stockholm, og her på New Zealand lever hun i selvvalgt isolasjon. De eneste menneskene som hun til en viss grad forholder seg til blir naboen George, en ensom sauebonde og maorigutten Ika som plutselig dukker opp hos henne.

Ika har tydelige autistiske trekk. Marion får ikke vite noe om hvor han kommer fra, hans bakgrunn eller hvorfor han oppsøker henne så regelmessig. Men besøkene hans og den spirende kontakten setter i gang minnene hennes. Hun tillater seg å begynne å tenke på fortiden.

Fortid og nåtid er tydelig adskilt i romanen. Vi får vite om hjerteskjærende og gruoppvekkende begivenheter fra Marions barndom, en barndom som viser seg ikke å være så helt ulik Ikas. Men Marion hadde i alle fall en morfar som en kort periode ga henne kjærlighet og trygghet.
Lillebroren hennes betyr alt for henne i familien hun vokser opp i med mor og stefar som ikke har evne til eller interesse for å ta seg av de små. Familielivet utvikler seg til en familietragedie som resulterer i at Marion mister sin elskede lillebror ved adopsjon. Søskenforholdet mellom Marion og lillebroren beskrives nydelig.

Hva som siden skjer i romanen skal ikke avsløres her. Personlig når Linda Olsson meg med sitt vare og inntrengende språk. Jeg ble riktignok sittende igjen med mange spørsmål om flere av personene i romanen, men hvorfor ikke? Linda Olsson har evnen til å skape undring og nysgjerrighet. Hennes beskrivelse av personer er aldri fordømmende.
LG