Heidi Hjorteland debuterte i 2005 med novellesamlinga Vranglås. Der forteller hun om livet på bygda, og det er på bygda vi er i denne romanen også, nærmere bestemt i ei trang Vestlandsbygd.
Forfatteren vokste opp på fjellgården Hjorteland i Suldal, så her beskriver hun et miljø hun kjenner godt, med alvor, men slett ikke uten snert og humor.
Forfatteren vokste opp på fjellgården Hjorteland i Suldal, så her beskriver hun et miljø hun kjenner godt, med alvor, men slett ikke uten snert og humor.
Borghild vokser opp på en avsidesliggende fjellgård sammen med foreldrene, farmora og broren. Forholda er ikke de beste, verken mellom foreldra eller mellom mora og farmor. Bestemora er imidlertid Borghilds beste venn.
Allerede første skoledagen ser Borghild at hun er utafor, og at mora er det også. Hun passer ikke inn, verken blant mødrene fra byggefeltet eller bondekonene. De første åra på skolen går på et vis, men i fjerde klasse kommer Kari. Kari med tannlegemor og rektorfar og dialekt som i Barnetv. Fra den dagen er det Kari som bestemmer hvem som er med og ikke, og Borghild er definitivt ikke med. Heldigvis er Borghild skoleflink og klasseforstanderen er på hennes side. Dette gjør skolehverdagen litt lettere, men Borghild føler likevel at hun ikke hører til noe sted.
Denne følelsen tar hun med seg da hun flytter til byen for å gå på videregående, og den følger med på lasset inn i ekteskapet med Gunnar. Hun strever med å tilpasse seg de vellykka fruene på byggefeltet, og utvikler en sykelig trang til å slå ned må alle tegn til mobbing. Til slutt møter seg sjøl i dø
”Utstøytt ” er ei lettlest og god bok som du ikke lett blir ferdig med. Dette er ei bok noen og enhver kan kjenne seg igjen i, en trenger ikke bo i ei trang Vestlandsbygd, for dette skjer overalt.
Unn deg ei god nynorsk bok! Språket er i en klasse for seg, lett og freidig.
MH
Takk for bra innlegg! Denne boka las eg òg for ei stund sidan! Det ER ei vakker og viktig bok, og eg synest ho var tidvis glitrande. Særleg i skildringa av tilhøvet mellom Borghild og bestemora, og av den tragiske skjebna til svigermora. Og mobbescenene er til å få frysningar av. Men andre gonger, særleg i siste tredjedelen, blei boka mest overtydeleg og masete og kunne med fordel ha vore stramma inn. Og på slutten, då Borghild byrja utagere frustrasjonen sin på nye måtar og med nye mannfolk, ja då blei det mest parodisk, syntest eg. Men totalt sett er eg heilt einig i at dette er ei absolutt lesverdig bok. Men eg trur eg lika debutboka hennar betre, novellesamlinga Vranglås.
SvarSlett